Visste du at man må skrive noe her for i det hele tatt å kunne publisere en podkastepisode? Uansett hvor lite man har på hjertet om episoden eller den trauste podkasten i seg selv, der den subber av gårde mot podkirkegården for å finne evig hvile blant andre forhenværende podperler som Mystery Show og Disgraceland, og prestisjesatsinger som podkasten til faren til Beyoncé (jeg tror ikke den er lagt ned ennå, men kan bare anta at noen tar til vettet og får røsket mikrofonen ut av de klamme klåfingrene hans i nærmeste fremtid). Vel, skrive noe må man, og når man først har begynt å skrive kan det være vanskelig å stoppe. I alle fall om man strever med en slags tvangstanke forkledd som en slags hverdagslek der målet er å fortsette å skrive helt til redigeringsprogrammet har gjort seg ferdig med den alltid overraskende lange eksporteringstiden. Noen ganger kan man multitaske, og skrive mens man tar seg i å fundere på hvor mange som egentlig leser disse obligatoriske bokstavene podkastplattformen påtvinger oss. Før, i gamle og hakket godere dager – ja, jeg velger «godere» for allitterasjonens skyld – hendte det at jägertvilling, radiovert, stand up-komiker, blomsterbutikkmedarbeider, influenser, Tiktoker og ekspert Tara Lina sendte et og annet gledesutbrudd i skriftform i ren fornøyelse etter å ha lest et mer eller mindre gøyalt poeng i tekstene som ledsaget episodene. Det var jo en fin bekreftelse på at noen der ute faktisk leste rælet – og for så vidt en fin bekreftelse på at Tara til en viss grad kan lese. Men den tid er forbi. Og snart er også eksporteringstiden forbi, slik at forbannelsen endelig brytes og jeg er fri, fri fra tastaturet og den endeløse rekken meningsløse ord ingen noensinne kommer til å lese. Snart kan jeg reise meg, vaske hendene og vandre ut blant folk i visshet om at episoden er på vei ut i alskens øreganger. Snart, veldig snart, kan jeg slutte å skr