Episode 21 er Berit sin episode. Berit er en sprudlende dame på 47 år fra Drammen, og mamma til Chris, hennes voksne sønn. Berit er en utrolig dyktig kunstner, og jobber med å male bilder på bestilling, samtidig som hun er pådriveren og stifteren for foreningen Fotspora. Hun tar oss med til barndoms og ungdomsårene, hvor hun følte seg ensom og forlatt. Berit vokste opp med en mor som var alkoholiker. Berit ble seksuelt misbrukt som ung, og dette blir da en traume som hun tungt bærer med seg, mens hun vokser opp. Vi får også høre om da hun reiste til Miami, ble sammen med en kjendis, og levde livet som en rik, vakker og ung kvinne. Det var ikke før Berit ble godt voksen, at hun skjønte at hun muligens hadde diagnosen ADHD. Hun kjemper for å rette opp i livet sitt, men da hun kommer inn på en behandlingsplass i Norge, blir hun bare mer frustrert enn frisk, hun skjønner ikke hvorfor ingen kan hjelpe henne med traumene hennes, hun føler at ingen forstår, og hun må møter mye motgang og avvisning på de spørsmålene hun stiller, angående hvordan systemet for rusavhengige er bygd opp. Denne kampen blir grunnmuren for foreningen fotspora, som hun i dag jobber med å få på plass som et lavterskeltilbud. Hennes største ønske er en utryksfestival, hvor man kan prate åpent om traumer, og andre ting som er vond og vanskelig.

Yvonne på 36 år, og som har bosted i Larvik, deler i episode 20, sin rushistorie. Yvonne sleit med å finne tilhørighet i barndommen, og hun flyttet mye. Alt startet først med en dyp depresjon i tidlig barneår, og videre til selvskading og selvmordstanker. Allerede da hun var 12 år, var kontrastene i livet store. Hun gikk fra å leke med barbie dukker på dagtid, til å snike seg ut å drikke hjemmebrent på kveldstid. Da ungdomsårene kom, ble hun satt på tvangsvedtak og sendt på ungdomsinstitusjon. "Institusjonen var kun en oppbevaringsplass for meg, og de andre som var der", forteller Yvonne. Rus livet fortsatte og eskalerte fra drikking og hasj, til store doser med amfetamin. Yvonne ble tidlig gravid, og sluttet med alt, bortsett fra hasjen. fordi hun hadde store problemer med å få sove på kveldstid, spurte hun legen om hun kunne få noen medisiner til søvn, slik at hun kunne slutte med å røyke hasj, mens hun gikk gravid, men legen svarte nei. "Da blir det som det blir", hadde Yvonne svart legen, da hun så på dette som å ikke få hjelp til noe som var veldig viktig for henne der og da. 2 dager senere blir Yvonne hentet av barnevernet og politiet, og nok en gang satt på tvang. Systemet håndterte svangerskapet hennes på en forferdelig måte, som endte i en brutal abort, og som Yvonne sleit med i mange år, i etterkant. En ny traume hadde blitt til, et nytt sår måtte bearbeides, og dermed eskalerte rusavhengigheten enda mer. Yvonne deler videre om dette såret som aldri helt vil gro, og hvordan livet ble videre, etter denne opplevelsen. Hun deler også om tankene rundt det å være gravid den gangen, og ikke være helt klar for å bli mamma, fordi hun var så forelsket i rusen. Videre deler vi om hvordan systemet er mot de som får barn, og har sykdommen rusavhengighet, samt at vi prater om et veldig vondt tema, hvor en mor velger rus foran sitt barn.

«Det verste som har hendt meg, førte til det beste som har skjedd meg. Selv om livet fortsatt er tøft, så fikk hendelsen meg i alle fall ut av rusen» Tung rus og kriminalitet preget livet til brumunddølen Odd Asbjørn Pedersen i mange år. Men et brutalt knivangrep han så vidt overlevde snudde om på tilværelsen hans. «De verste opplevelsene i livet kan brukes til noe positivt, hvis vi har de rette verktøyene i den mentale verktøykassen», sier Odd Asbjørn. Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde meg rusfri når «livet skjer» og jeg tror svaret ligger i den mentale jobben jeg har gjort de siste 4 årene. Den er ærlig, grundig og pågående. Det er ferskvare. Du må jobbe med deg selv hver dag. Traumene og skadene etter knivangrepet må han leve med. PTSD (posttraumatisk stresslidelse), nervesmerter, utmattelse og utlagt tarm gjør at livet aldri blir det samme. Angsten ble ikke bedre da politiet ved en feil slapp knivstikkeren ut av varetekt. Drevet av hat mot gjerningsmannen bestemte Odd Asbjørn seg for å lære å gå igjen, han skulle ta hevn. Etter hvert innså han at hatet som drev ham kostet de nærmeste rundt ham mye. Odd Asbjørn bestemte seg for å roe ned situasjonen og å tilgi gjerningsmannen. Det ble et vendepunkt. Gradvis gikk det opp for Odd Asbjørn at han måtte tilgi for å få det bra med seg selv igjen. Han har skrevet et brev til gjerningsmannen, som ble dømt til seks års fengsel for drapsforsøk. Han har ikke sendt det ennå. Gjennom podcasten ODD-POD, og for 12 000 følgere på TikTok, deler han usminket og ærlig sine innerste tanker om knivstikkingen, kampen for å komme ut av rusen, kriminalitet og livet etter. Sammen med Kjell Torstein Hagen og flere samarbeidspartnere, er de i gang med å arrangere «Bli sett konferansen» på Storefjell 30. oktober, og sammen ønsker de å sette søkelys på mobbing, utenforskap, skolefravær og rus. De har invitert flere politikere, og håper mange vil ta turen innom. Du finner Odd Asbjørn her: https://linktr.ee/oddpod1977 Bli Sett-Norge: https://www.facebook.com/BSNorge Rus&samfunnhttps://www.rus.no/aktuelt/det-verste-som-har-hendt-meg-forte-til-det-beste-som-har-skjedd-meg

I episode 18 av denne podkasten, prater jeg denne gangen med Kjell Torstein Hagen, som kommer fra det lille tettstedet Gol. Samfunnet i Gol døpte han til Klepto Kjell, på grunn av hans ivrige stjeling, som startet ved barne- ungdomsskole årene. Livet hans har vært mye frem og tilbake, mellom rus livet og A4 livet, da han ofte fikk overraskende store sjanser og muligheter fra forskjellige jobber og tiltak i kommunen. Dessverre ble han ofte trukket tilbake inn i kriminalitet på grunn av amfetamin avhengigheten sin. Etter som årene gikk, klarte Kjell å stable seg på bena, og han fikk nye sjanser i Gol kommune. Han ble tilbudt stilling som erfaringskonsulent, og har stiftet sin egen organisasjon som heter Bli sett. Kjell har funnet en mening med livet, ved å hjelpe andre ut av et liv i rus, og sier at han ikke lengre gjør rusen til et alternativ, når det kommer til hans eget liv. Kjell har funnet ut at for å skape størst endring og ha mest mulig påvirkningskraft, for rus og psykisk helse, har han i dag valgt å gå inn i politikken, og har stilt som ordførerkandidat. Bli sett holder også en konferanse hvert år, for de som har en interesse for rus og psykisk helse området. Link til Bli sett finner du her: Bli sett konferansen (blisett-konferansen.no) For øvrig kontakt med Kjell Torstein, finner du hans Facebook side her: (2) Facebook

I denne episoden av podkast Ruspasient, møter jeg Ruth-Marie. Ruth skrev denne introen om seg selv: Jeg var 19 år og hadde livet fremfor meg. Barnpsykologen jeg fikk etter min første innleggelse på barne og ungdomspsykiatrisk kalte meg et løvetannbarn, og jeg ble lei meg før hun fortalte hva et løvetannbarn var, fordi jeg trodde ikke hun også så på meg som ugress. Jeg var den som som alle trodde at ikke kom til å begynne med rusmidler fordi jeg hadde jo "sett medaljens bakside". Jeg var jo så reflektert og ressurssterk sa de. Det ingen visste var at på min første innleggelse ble jeg introdusert for både hasj og luftrenser. Og noen år senere ble hasjen min faste følgesvenn i 8 år. Rurth forteller videre hvordan det var å vokse opp med en far og søsken, som ruset seg på alkohol og hardere stoffer. Hun ble ikke sett og hørt slik hun hadde ønsket, verken av familie eller systemet. Vi får også høre hvorfor Ruth-Marie har valgt å bytte fornavn 2 ganger, og hva som ligger bak.

I episode 16 av podkast Ruspasient, møter jeg Daniel Sørensen, 26 år fra Asker kommune. Hans hobbyer er gaming, og han elsker alt som har med PC å gjøre, hans passion i livet er å kunne jobbe med IT. Mer tekst kommer!

Bente Birkeland var en aktiv dame som hadde mange baller i luften, samt at hun jobbet som hotell direktør, da en vond rygg og en feiloperasjon skulle snu livet hennes totalt på hodet! Bente gjorde som legen sa, og stolte blindt på at han visste hennes beste, men, da helsen ble betraktelig dårligere, og hun begynte å sovne på jobb, og falle ut av diskusjoner fordi hun følte seg trøtt, skjønte hun at den medisinen som hun hadde fått for ryggsmertene, altså oxycontin, ikke hjalp henne til å bli bedre. Men, det skulle dessverre ikke stoppe der, for legen stoppet heller ikke med å skrive ut helt absurde mengder med tabletter til henne. Det skulle gå så langt, at Bente ønsket å få livet sitt tilbake, uten å være tungt medikamentert hver eneste dag. Bente opplevde og ikke bli trodd da hun ville avruses, for hvem vil vel egentlig tro på at et menneske kan overleve 13.000 MG i døgnet, med morfin tabletter? Jeg personlig, trodde jeg hørte feil, eller at Bente hadde tatt feil, da jeg fikk høre det voldsomme tallet for første gang! Men nei, tallet stemmer, dessverre. Så derfor blir Bente betraktet som et medisinsk mysterium, fordi hun rett og slett overlevde daglige hestedoser med morfin og sobril. Dette er Bente sin historie, og hun forteller den med stort engasjement, fordi Bente ønsker å skape motivasjon for de som i dag sitter i en vanskelig livssituasjon, hun ønsker å vise at man kan få snudd om livet, uansett hvor mørkt det ser ut, og at man aldri må gi opp!

Beskrivelse av denne episoden kommer, samt linker til Julianna

Min gjest i episode 13 er Yngve Arnesen fra Trondheim. Yngve er 51 år, og jobber i dag som miljøarbeider og erfaringskonsulent for stiftelsen FIRE. Historien til Yngve tar oss med fra han var i militæret og hvordan han mistet sin plass som soldat. Han forteller om hvordan rusavhengigheten eskalerte, og hvordan det førte til dårlige valg, som å være med på smugler tur i bil, og videre til å få en dom og ende opp i fengsel. Vi reflekterer mye rundt om ansvarsbevissthet og hvordan miste sjanser for alltid i livet, på grunn av hvordan rettssystemet er bygd opp her i Norge. Vi får også høre hvordan Yngve kom seg gjennom fengselstiden uten å bruke rusen som en flykt fra murene. Vi prater også om det å skjule seg selv fra familie og nyktre venner, når man er inne i mørke perioder av livet, men også hvor viktig det er å få tillit fra et annet menneske når man virkelig trenger det, slik at man kan få livet på plass igjen. Vi diskuterer også mangler i rusbehandling og hvordan en rusavhengighet tar totalt knekke på personlig økonomi, og hvordan de løsningen kunne vært bedre. For å lese mer om stiftelsen FIRE: FIRE Stiftelsen Ett Skritt Videre (fireettskrittvidere.no)

I denne episoden møter jeg Bjørn Erik Grande som er 43 år og kommer fra Malm i Trøndelag. Bjørn begynte å ruse seg da han var tenåring, og var rusavhengig fra han var 15 år gammel. Hans foreldre skilte seg da han gikk på ungdomsskolen, og derifra valgte Bjørn å bo med sin far, mens mor og søsken bodde i et annet hus. Bjørn skjønner i dag at hans far tok bruddet ganske tungt, på grunn av at det ble mye alkohol i hjemmet, og en av Bjørns rutiner etter han kom hjem fra ungdomsskolen, ble å ta seg en øl og drikke videre sammen med sin far. Videre så forteller Bjørn om flere traumatiske hendelser opp i gjennom årene, og den ene gangen hvor han bare var millisekunder unna døden da han bodde her i Trondheim, fant vi ut at jeg også hadde vært tilstede som liten jente i samme blokk. Begge vi to, med flere, var dessverre vitne til et selvmord, hvor vedkommende valgte å hoppe fra blokka. Bjørn forteller også om den gangen han skulle bli far selv, hvor han og hans daværende samboer valgte å gå til barnevernet på Steinkjer i Trøndelag, for å søke om bistand til hjelp for å bli foreldre. Dette møte skjedde en gang, og varte i 15 min. Utfallet ble drastisk, da Bjørn så i gangen på sykehuset da de var på føden, at barnevernet sto klar til å ta barnet, i samarbeid med politiet. 3 liv ble fort ødelagt, og konsekvensene ble veldig alvorlig for Bjørn og kjæresten. Her får vi enda en historie hvor det er mennesker som er hjelpesøkende, som legger sine liv og sin tillit i hendene på et system som totalt svikter de som mennesker. I dag er Bjørn Erik innlagt ved Evangeliesentert, avdeling Brubakken, og vi får høre mer om hans drømmer og fremtidsplaner i denne episoden. Bjørn har sin egen åpne side på Facebook, hvor han deler sine tanker om livet og om Gud, han ønsker deg som vil, velkommen innom. (1) Bjørn Erik Grande | Facebook

På starten av denne episoden så nevner jeg at podcasten har nå per dags dato over 2000 avspillinger, og ikke innspillinger som jeg sier feil. Men, uansett, hurra for det! Takk alle lyttere, det varmer hjertet! I episode 10, er Julie Winge min gjest, og vi prater for det meste om brukererfaringens mysterium. Vi går rundt i ring når det kommer til å hjelpe rusavhengige mennesker her i Norge. Siden jeg gikk på ungdomsskolen for ca 20 år siden, så har vi ikke kommet noe lengre i våre løsninger på problemene. Fagfolkene jobber tverrfaglig, de setter opp tiltak, ungdomsklubber, ungdomsprosjekter og diverse andre ting, for ungdom med rus og psykisk helse problemer. Hjelper det? Når jeg er på jobb og sitter i tverrfaglige møter, så er det de samme problemene som går igjen fra da jeg var ung. Hvorfor kommer vi ikke lengre? Rusbehandlingen for voksne fungerer godt når det jobber erfaringskonsulenter på huset, eller mennesker med brukererfaring. Dette har jeg hørt i alle år hvor jeg har vært aktiv rusmiddelmisbruker. Mennesker søker seg tilbake i behandling der hvor de kan finne andre mennesker som har gått gjennom den samme smerten. Smerten ved en tapt barndom, ungdomstid og mange år av sitt voksne liv har gått tapt i rus og kriminalitet.  Hvordan kan en fagperson som ikke har rørt ved denne smerten, lære bort verktøyene for å klare og holde seg rusfri resten av livet? Personlig har det aldri skjedd meg. Rusomsorgen i Norge trenger hjelp, behandlingsplasser for avhengighet trenger hjelp, og de eneste som kan hjelpe, de eneste som kan hjelpe andre mennesker med rusproblemer videre, er mennesker med brukererfaring. Hvorfor blir ikke dette tatt på alvor? Hvorfor sitter fagpersoner å lærer seg 12 trinns modellen når de ikke har vært i smerten som 12 trinns modellen omhandler? Dette er svært alvorlig, og det handler ikke om hvem som kan mest eller hvem som har lært mest, det handler om å møte mennesket der hvor mennesket er i sorg, skam og tap. Avhengighet kan ikke læres bort av bøker, men av mennesker som har gått veien selv. Mer om Julie Winge kan du finne her: Julie & Tilbake Til Livet (@julie.winge) • Instagram-bilder og -videoer Og her: Er det passe, eller for mye? (juliewinge.no)

I denne episoden sikter vi oss mer inn på psykiske utfordringer og behandlingsapparatet rundt mental helse. Elisabeth er gjest hos meg denne gangen, og hun forteller sin historie om hvordan hun har blitt sviktet gang på gang av nye psykologer som hun har fått for å skulle utrede henne, gi traumebehandlinger og få en veiledning i den tiden hun fikk påvist at hun hadde diagnosen bipolar. Elisabeth forteller om sin kamp mot psykiatrien, og hvordan hun som menneske sleit med å finne sin egen vei gjennom en stort og rotete system, et system som også visstnok er fullt av høyt udannede mennesker, som psykologer og psykiatere. Men, selv om man har gått lenge på skolen, blir man en bedre menneskekjenner av det?  Jeg og Elisabeth mener det er hele og alene egenerfaringer som gjør at du bedre kan forstå smerten til et annet menneske, og at erfaringskonsulenter må komme mer inn på banen overalt hvor det behandles mennesker. En erfaringskonsulent med faglig tyngde, kan være gode bro byggere mellom pasient og behandler, men når skal systemet forstå at det er disse konsulentene som trengs rundt omkring?

I denne episoden av Podcasten Ruspasient møter jeg Elin Hagerup, som jobber for pasientombudet i Trøndelag. Vi prater om hvilke typer saker som kommer inn hos de, men hovedemnet ble om henvendelser som ruspasienter sender inn til pasientombudet, og hvordan de går fram for å hjelpe til i de ulike sakene. Pasientombudet sitter med et bilde av at ruspasienter er den pasientgruppen som har de strengeste reglene å forholde seg til i forhold til andre pasienter, og at LAR ofte har et veldig firkantet og rigid system som er vanskelig å komme seg rundt.  Videre så pratet vi om viktigheten av at ruspasienter tar kontakt med de og bruker pasientombudet for det de kan, da de har ansatte som er godt utdannet innen jus. Pasientombudet kan være til hjelp for de fleste pasienter, samt at Elin gir et sterkt inntrykk av at de har stor forståelse for ruspasienter og hva de må stå i, og kampene de må kjempe. Elin sier at det er ikke rart at ruspasienter blir psykisk syke, når de må stå i så lange ventekøer når det kommer til saker som de prøver å få gjennom. Pasientombudet jobber også for å få til endringer i helsetjenesten, og hun var med på å oppløse monopolet som var under tidligere LAR-midt, og i den tiden et eget russykehus. Dette ble oppløst og pasientene fikk mulighet til å velge poliklinikker spredt over hele Trøndelag. Dette førte umiddelbart til nedgang i klager, da pasienten fikk flere enheter å velge mellom og større mulighet til å velge et annet behandlingssted likt slik det var i de andre helseregionene. Her er link til artikkelen om monopolet:  LAR, makt og monopol - adressa.no (midtnorskdebatt.no) Her kan du lese mer om pasientombudet: Pasient- og brukerombudet (pasientogbrukerombudet.no)

I episode nummer 7 av denne podcasten, møter jeg denne gangen Roy Tømmervold fra Trondheim. Roy er tidligere rusavhengig, og deler sin rushistorie med oss. Han deler hvordan det hele startet tidlig på 80 tallet med "dønken", og hvordan han klarte å bli avhengig av å "dønke" daglig. Videre hadde han et liv hvor motorsykkel klubber var hans tilhørighet, samtidig som han hadde høye stillinger i store firma, og satt blant annet som leder for Akan. Akan er en komite som har som hovedoppgave å forebygge rusmiddelmisbruk på arbeidsplassen, og i møter med andre mennesker som hadde rus problemer på jobben, skjønte Roy at hans liv måtte forbedres.  Roy er også en av de første som deltok i NA sine gruppe den gangen da de først hadde startet opp, og med flere av de medlemmene startet han en kjent motorsykkel klubb. Videre så prater vi om hvorfor noen byer i Norge er flinkere til å ansette erfaringskonsulenter, mens andre ikke. Og hvordan skal man klare å åpne opp for flere arbeids stillinger til erfaringskonsulenter, og hva er det som er så bra med å ha en erfaringskonsulent på arbeidsplassen?

I denne episoden om tung psykiatri og rus, møter jeg tidligere ruspasient Geir Småvik fra Steinkjer.  Geir har levd i nesten 30 år med diagnosen Paranoid Schizofreni og sterk ADHD, samtidig som han ruset seg på harde narkotiske stoffer for noen år tilbake. Mange ganger ble han dømt til tvungen psykisk helsevern, hvor han ble låst inne og lagt i belter. Samtidig som psykiatrien ville låse han inne på tvang, sleit Geir forferdelig mye med et stort rus sug opp på alt annet av det kaoset som foregikk inne i hans eget hode. Rus suget ble mange ganger så sterkt at han klarte å rømme fra noen av de mest bevoktede psykiatrihusene i Norge, og da rømte han med skikkelig stil mens han sklei ned på laken som var knytt sammen. Hans diagnoser har fått han til å se de merkeligste ting, samtidig som han levde i mange år med å gå inn og ut av alvorlige psykoser.  Jeg og Geir prater også om "det stille barnet", og hvor dårlig lærere før i tiden, og noen ganger i dagens samfunn også, er på å se barn som muligens kan være en av de som sklir ut av samfunnet. Vi prater om det å ikke passe inn i sosiale settinger gjennom oppveksten, og hvordan det er med på å forme deg som voksen. Videre snakker vi om hva ruspasienter trenger, og hvordan man bør jobbe med mennesker som sliter med dobbel diagnoser, og hvordan man best kan legge til rette for mennesker med avhengighetssyndromet. Hvordan bør man jobbe med mennesker som sliter med rus, det å gi flere sjanser og ikke legge opp til å ødelegge livet til mennesket bare fordi man tråkker feil noen ganger.

I episode 5 av Podcasten Ruspasient, møter jeg Anita Walstad. Anita hadde en drøm om å spille for kvinnelandslaget i fotball, men etter en kneskade som endte opp med en operasjon på sykehuset og første møtet med Morfin i sykehussenga, ble ikke livet og drømmen slik hun hadde tenkt. Vi prater om hvordan rusmisbruket hennes eskalerte bare på noen helger med fest og moro, samt forholdet man får til selve sprøyta, når man også er sprøyte avhengig, eller "nålkåthet", som noen også kaller det. Vi reflekterer over hvor hardt grep rusen får om livet, og hvordan vi styres av rare rutiner i en rus hverdag. Videre så prater vi om en manglende og viktig oppfølging når man kommer inn i LAR systemet og man skal prøve å få orden på livet sitt igjen. Noen mener det er flott at vi rusavhengige legger på oss på kroppen igjen, dette kan fort minne om at vi er "friske", og at vi ser så "bra" ut i forhold til hvor lav vekta er når man er i aktiv rus. Men, er det egentlig så bra at vi legger på oss så mye? Og hvor er kunnskapen om kosthold og ernæring, til oss mennesker som aldri har brydd oss om hva vi putter i kroppen? Er ikke den fysiske helsen egentlig ganske viktig i forhold til om vi skal klare de psykiske utfordringene vi står ovenfor? Du kan finne ut mer om Anita eller kontakte henne på hennes Facebook side:  Anita Balle Walstad | Facebook

Denne gangen har jeg besøk av Morten Oterholt som er 45 år fra Skien. Morten har levd et ganske hardt dobbeltliv fra han gikk på barneskolen. Allerede som liten gutt ble han pårørende, da hans omsorgspersoner fylte hjemmet med rus og vold. I Årene som gikk ble Morten utsatt for et drapsforsøk, samt at han tok torpedo oppdrag samtidig som han hadde fast jobb som hjelpepleier. Vi får høre hvordan livet hans var når ting sto på som verst, og hvordan han klarte å leve et så kaotisk dobbeltliv i flere år. I dag er Morten rusfri og jobber for humana barnevern, samt at han holder foredrag om sitt liv. Vil du høre mer om Morten, eller komme i kontakt med han, finner du informasjonen her: Forside - Rusforedrag

Dette er en bonus episode som markering av verdens overdosedag 31.august. Kjetil Karlsen har jobbet som sykepleier i over 20 år, og har i de siste 5 årene jobbet hos helse og overdoseteamet i Trondheim. Teamet er tett på aktive rusavhengige og pårørende. Deres jobb går hovedsakelig ut på skadereduserende tiltak, utrykning og forebygging av overdoser, vurdering av sår og sårstell, blodprøver og vaksinering, oppfølging av pårørende etter overdosedødsfall, råd veiledning og samtaler, utdeling av nalokson nesespray, utlevering av rent brukerutstyr og gynekologisk undersøkelse/prevensjon.  I denne episoden fokuserer vi mest på overdosedødsfall og de pårørende som sitter igjen med tapet, og vi prøver å skape et bilde av hva som skjer når en overdose inntreffer med døden til følge, og hvordan timene og dagene i etterkant blir håndtert av systemet rundt den avdøde. Vi prater også om hvordan de etterlatte blir fulgt opp, og hvordan deres sorgprosess er.  Du kan finne ut mer om helse og overdoseteamet her: Helse- og overdoseteam - Trondheim kommune

Rita Nilsen som er NADA og ANTA kursholder, samt sjelesorgveileder, prater om avhengighetssyndromet, og viktigheten rundt fordypningen av avhengighet, og hva som skjer i kroppen og i hjernen når man er i aktiv rus, og når man skal prøve å komme seg ut av rusen. Hvordan kan man få en dypere kunnskap, og hva går disse fordypningskursene ut på?  Vi prater om rollen som erfaringskonsulent, og hva som forventes av deg når du er en ansatt. Vi tar også opp hvordan man kan få en bedre forståelse for denne sykdommen fra en pårørende sitt perspektiv, og hva som er veldig viktig for pårørende å ha med seg på sin vei.  Viktige plattformer som nevnes i denne episoden er: NADA-Norge | Kunnskap gjør en forskjell NADA-Norge | ANTA-programmet For å vite mer om Rita kan du klikke deg inn her: Rita Nilsen – KUNNSKAP GJØR EN FORSKJELL Rita Nilsen | Facebook

I denne episoden blir vi bedre kjent med ruspasient Odd Erling fra Trondheim, også kjent som den syngende Sorgenfri selgeren. Vi prater om hans oppvekst gjennom barndommen og ungdomsårene, fram til en alvorlig motorsykkel ulykke i tidlig 20 årene. Videre snakker vi om den beryktede Valøy blokka og Jarleveien i Trondheim, hvor flere rusavhengige har sitt siste stopp i livet. Odd forteller om sin rushistorie, og hvordan han i dag blir møtt som LAR pasient, bak ringeklokka til Trondheimsklinikken når han skal hente sin søndagsdose.  Sammen reflekterer vi rundt hvilke gode egenskaper en god rusbehandler har, eller bør ha. Vi prater også om abstinenser og den mystiske morfinblæra, som ofte kommer når man er under stort press ved avlevering av urinprøver, når kroppen som oftest er under stor belastning grunnet heftig ruspåvirket tilstand eller ved avrusning.  Odd Erling er ikke så veldig aktiv på sosiale media for tiden, men du kan finne han på Facebook.