Halloween Ends: Evil doesn't die, it changes shape

Da første filmen i John Carpenters viltre Halloween-univers kom ut i 1978, ble den en nyttig påminnelse om at barnevakter har verdens skumleste jobb. Siden den gang har vi jevnlig fått servert mer eller mindre vellykkede oppfølgere, og til 40-årsjubileet i 2018 fikk vi den lovende starten på en blodfersk trilogi. En direkte oppfølger til ener'n, med løfte om en verdig avslutning for Laurie Strode og hennes langvarige mareritt i møte med en standhaftig stalker i kjeledress og parykkmaske. I år kom den siste Halloween-filmen med Jamie Lee Curtis som scream queen og final girl.

Ettersom den nye Halloween-trilogien har blitt behørig omtalt av to av de gjenlevende Dillah-jentene i kvalitetspodkasten Jazze med gutta, er det naturlig å dra inn programleder Krystad Meth for å utveksle mange ord om avslutningen. Resultatet er en noget omstendelig og sedvanlig langdryg scene-for-scene-analyse av ondskapens banalitet og Michael Myers' bane ... om det går an å kverke ham for godt, da. Den som orker et par timers preik får se.