Jeg trenger en liten pause. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om hvorfor jeg skriver. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om hva jeg har lært av depresjon. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. 🖥️ Se Irene Lyon snakke om orientering. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om å ikke gi opp, og å ikke kaste alt over bord. 📃

Dagens episode handler om stjernestøv og det indre barnet. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om å prokrastinere, og å gjøre det man egentlig vil. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om når det er alvorlig nok til å be om hjelp. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. 🎧 Her finner du podcastepisoden med Mel Robins og KC Davies. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om å ha, og våge å vise frem viljen sin. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om hvorfor egenkjærlighet og selvutvikling ikke kan fikse alt. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om å være en annen enn, og mer enn, det som er synlig på overflaten. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Dagens episode handler om å være uerstattelig og likevel våge å be om hjelp. 📃 Du kan lese hele brevet her. 💌 Du kan bli brevvenn her. 🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her. 📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine. I kjærlighet Din Kaja

Syv tanker jeg har om å rydde. Fredagsbrev fra arkivet, opprinnelig publisert 5. juli 2019. Les hele brevet her. Støtt podcasten med et lite beløp. Kjøp bøkene mine her.

Dagens episode handler om å la underbevisstheten jobbe. Les hele fredagsbrevet her. Støtt episoden med et lite beløp. Kjøp romanene mine, Lukta av klor og Motlys.

Støtt podcasten her. Har du lest Pesten av Albert Camus? Det er og blir en av mine favorittromaner, selv om det snart er tyve år siden jeg leste den – og i dag dumpet den ned i tankene mine, fordi en av karakterene i boken er en forfatter som forsøker å skrive en roman, men alt han er i stand til er å skrive den samme begynnelsen på den samme romanen, om igjen og om igjen.    Brevskrivingen min begynte på samme måte i dag. Jeg fant ikke helt inngangen, begynte stadig på nytt, forsøkte å finne nye temaer, men selv de 1000 dårlige ordene mine fra i går hjalp null, niks og nada. Jeg holdt rett og slett på å gi opp. Tenkte at dette blir den ene uken du ikke kommer til å få noe brev. Og så: Pesten!   Jeg leste Pesten da jeg tok grunnfag i fransk. Jeg husker ikke lenger om det var selvvalgt pensum eller om alle måtte lese den, men jeg husker at det var sommer og at jeg satt i skyggen, slik jeg gjør nå, og leste om dette golde nord-afrikanske landskapet, hvor landsbyboerne blir sperret inne innenfor bymurene for å begrense spredningen av pesten. Jeg husker at jeg var ekstatisk over noe ved språket i boken. Jeg husker ikke lenger akkurat hva. Men jeg kan gjette at det hadde med enkelheten å gjøre. Det er ofte dét som gjør det for meg. Et enkelt, nedstrippa språk, som rammer desto hardere. Jeg kan huske bildene beskrivelsene av rottene laget i meg. Og jeg kan huske mellomrommet. Ingenmannslandet utenfor bymurene. Jeg kan huske frykten og fortvilelsen. Og lettelsen over at noen tross alt kunne overleve.   Og så blir jeg fylt med like deler glede og ærefrykt. Glede over slike leseopplevelser, som fester seg og fortsatt finnes i meg så mange år senere. Ærefrykt over at noen kan skrive slik. Og håp også. Om at noe jeg skriver skal få leve i deg som leser det, og dukke opp igjen fem, ti, tyve år fra nå, og fortsatt gi deg gode minner.   Hva er ditt kjæreste leseminne? I kjærlighet Din Kaja

Støtt podcasten her. Er det mørkt der du er? Vintermørkt? Det er ikke nå tungsinnet skal komme, tenker du kanskje. Nå når kveldene fortsatt er lange og lyse. Ikke ennå. Men så sitter du her, og hjertet føles som et sort hull som suger all glede ut av omgivelsene. Du våkner om morgenen og lurer på hva som er meninga med alt? Hvorfor gidde? Når kvelden kommer har sofaen borrelås, og tankene dine vil ikke. Enten spretter de unna som vann på en brennheit kokeplate, eller så borer de seg ned, enda lenger unna lyset. Ned i alt det du ikke klarer. Alt du burde fått gjort. Det handler jo bare om å ta seg sammen? Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen? I notatboka mi står tre ord sirkla rundt med djupe kulepennstreker på sidene hvor jeg planlegger hva jeg skal gjøre hver dag. Bevegelse. Morsomt. Sosialt. Hvis jeg sørger for å få hver av dem inn hver dag, veit jeg at dagen blir lettere. Men det er vanskelig bare å finne noe å sette på lista. Og det at det står på lista, betyr ikke at det blir gjort. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Jeg er jo så effektiv? Har enorm gjennomføringsevne? Fordi depresjon spiser gjennomføringsevne. Og lyst. Og håp. Det er så lett å tenke at det bare handler om å ta seg sammen, og at du er et dårlig menneske når du ikke klarer det. Og så grave seg enda lenger ned. Ikke la deg lure. Fortell om mørket ditt til noen. Selv om det er sårbart. Selv om du ikke vil være til bry. Selv om du tenker at du ikke er verdt andres omsorg og burde klare deg selv. Hvis de spør om de kan hjelpe deg på noe vis, si at det hadde vært fint om de kunne ta deg med på noe morsomt, noe som får deg til å bevege deg. Det er lettere å løsne fra borrelåsen i sofaen når du har en avtale med noen. Det er lettere å glemme mørket for en stund når du ikke sitter fast der. Du er verdifull. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk som er glad i deg, og som gjerne vil stille opp for deg. Selv om det ikke føles sånn. Det finnes glede, og håp. Selv om det ikke føles sånn. Og du? Snakk med legen din. Det finnes hjelp å få. Det er ikke meningen at du skal klare dette alene. Måtte du få lyse sensommerkvelder. I kjærlighet Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her. Du, jeg lurer på: Hvor ofte går du nye veier? Jeg elsker å gå. Rusle. Rote meg bort. Finne tilbake igjen. Jeg liker å la intuisjonen styre: Nei, ikke dit, men hit, bort der og over her. Jeg liker å være nysgjerrig og fri, jeg liker å oppdage nye ting, nye steder, nye mennesker, nye hus, selv om de kanskje bare er et kvartal unna ruta jeg vanligvis går. Helt nye verdener, så tett på min egen, vante. Men så er det alle de veiene jeg ikke går. De jeg ikke velger, fordi nysgjerrigheten min ikke trigges. Eller fordi de ikke umiddelbart fremstår som vakre eller spennende, men kanskje kjedelige. Eller skumle. Eller stygge. Og så er det de gangene jeg likevel velger å gå en av de veiene. Kanskje etter måneder hvor jeg har oversett dem, eller bevisst valgt dem bort: Jeg har jo funnet min vei. En fin vei. En forutsigbar, men god rute. Men plutselig en dag er det noe som drar i meg: Det er hit du skal. Bare ta en kikk på hva som finnes her borte. I går var en sånn dag. Jeg har nemlig en fin rute hjemmefra og ned til byen. Den går gjennom Ekebergparken, og der er det nydelig og grønt, og selv om jeg går den samme veien hver dag, så endrer den seg likevel. Nye planter springer ut. Andre dyr gjemmer seg langs stien. I går var jeg på vei, i fullt firsprang hjemmefra, ute litt senere enn jeg hadde tenkt, og så plutselig rykket det i meg: – Du skal ikke gå bort der da? Bort den stygge grusveien som er klemt mellom trikkeskinnene og husene? – Nei, tenkte jeg, det ser så ukoselig ut. Jeg vil gå i skogen. – Men det skader jo ikke å gå her én gang. Bare for å se. Det er jo i riktig retning. Du kommer ikke til å tape noe særlig tid på det. Og så hadde jeg overtalt meg selv. Og først så jeg på alle plantene langs veien med bladene dekket av bladlus og marihøner som spiste dem, husene jeg hadde tenkt lå så kummerlig til når jeg så dem fra trikken, men som på nært hold var koselige og ganske godt skjerma for innsyn, og så, plutselig, var skogen der likevel. En hemmelig skog. En noen-hundre-meters-skog som jeg hadde helt for meg selv! Jeg har ikke kjent på en sånn ro på … kanskje flere år! Bare fordi jeg valgte en sti et lite klikk til venstre. Fra nå av blir det min faste rute. Inntil nysgjerrigheten drar meg et annet sted. * En annen ting som skjedde i går var at jeg har avtalt alle innspillingsdatoene for lydboka til Lukta av klor. Hvis alt går etter planen spiller vi inn hele sulamitten den første uka i juni, og da er lydboka klar for nedlasting i slutten juni. Den blir tilgjengelig for strømming først etter første mai neste år, men det blir altså mulig å kjøpe den allerede om noen korte uker. Jeg skal selvfølgelig holde deg oppdatert med lenker og det hele når den er klar. * Jeg håper du får en vidunderlig helg, uansett om du skal gjøre noe kjent og kjært, eller om du skal på oppdagelsesferd. Jeg skal ta badstu og bade i sjøen, og det gleder jeg meg til! Måtte du finne nye veier.

Gi din støtte til podcasten her. Jeg vet du skulle ønske at ting var annerledes. Jeg vet at sinnet ditt, irritasjonen din, skuffelsen over at de ikke gjør det du skulle ønske at de gjorde er stor, føles rettferdig. Den e r rettferdig. Men blir det noe bedre av å vite det? Jeg vet du skulle ønske at de kunne oppført seg annerledes. For deg. Fordi de bryr seg om deg. Men dette handler ikke om deg. Det handler om dem. D e t t e er sånn de er. Du kommer ikke til å endre dem, fikse dem, få dem til å gjøre det du synes de burde gjøre. Du kan velge å kjøre deg fast i å ønske at det skulle være annerledes. Eller du kan ta det innover deg at dette er den de er. Og forholde deg til dét. Åpne øynene og se på det som faktisk er, i stedet for det du skulle ønske at det var. Det er bare da du kan gjøre noe med det. Så hva nå? Hva kan d u gjøre hvis det ikke er greit for deg at dette er virkeligheten? Hva er d i n e valgmuligheter? Ta den tiden du trenger til å rase og sørge. Men når du har gjort det, kan du ta tak i de tingene d u kan gjøre noe med. Ikke gjør deg avhengig av at andre skal endre seg. For det kommer de sannsynligvis ikke til å gjøre. Ikke gi dem hovedrollen i filmen om ditt liv. Du er bedre enn det. Måtte du finne frihet i det som er. I kjærlighet Din Kaja

Støtt podcasten her. Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. Dette året har føltes som en virvelvind. Og denne måneden som en virvelvind i miniatyr. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal få fotfeste. Eller hvordan. Eller hva som er opp og hva som er ned. Hvis jeg strekker foten ut mot det jeg tror er bakken og det viser det seg å være en luftspeiling, hva skjer da? Går jeg på tryne? Eller suges jeg inn og fortsetter å slynges rundt inne i denne skypumpen til evig tid? Eller til den kommer ut over kjøligere farvann og mister kraft? Og når gjør den det? Jeg vet ikke. Jeg forsøker å klamre meg til det fine. Det jeg vet er bra. Sove. Skrive. Grønnsaker. Klemmer. Og når det virker roligere, og jeg tror at alt er under kontroll, er det bare en illusjon, fordi jeg egentlig er midt i stormens øye, og jeg med den minste lille bevegelse kommer til å miste fotfeste igjen? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at livet er. Livet gjør. - I går leste jeg på lanseringen til Karen Havelins «Les pakningsvedlegget nøye». Det var en utrolig fin kveld, med masse interessante samtaler. Både på scenen og utenfor. Jeg fikk klemmer (og blomster) og noen jeg klemte hadde på seg en lavmælt, men insisterende parfyme med et snev av sandeltre som fortsatt slipper seg fra huden min og finner veien opp i neseborene i små blaff. Lukta av et menneske jeg kjenner, men ikke vet hvem er. Og som har innmari god smak i parfyme. Måtte du finne ro. Og glede. I kjærlighet Din Kaja

Støtt episoden her. Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige. Teorien min var at det var fordi det stadig kom nye, yngre elever på skolen, og at de på et eller annet vis dyttet på tiden. Jo flere av dem det ble, desto raskere klarte de å dytte tiden for oss som var eldre. Sannheten er at hvert år vi lever er en mindre andel av den totale tiden vi har levd, og derfor oppleves den kortere. Dette året har vært én førtiendel av livet mitt, mens det første året mitt på barneskolen var én sjuendedel. Det finnes to måter å sakke ned tiden på. Det ene er ved å fylle hver dag med så mange nye opplevelser som mulig. Nye, fordi hjernen bruker mer krefter på å registrere nye opplevelser, trenger mer plass til det, og dermed oppleves det som om tiden sakker ned. Den andre er ved å stoppe opp. Legge merke til hver ting, som om den er ny, selv om du har har sett den og gjort den hundrevis, tusenvis av ganger før. Sommeren er en sånn tid hvor vi gjerne stopper opp. Eller fyller på med nytt. Men når høsten kommer, går vi inn i den vante tralten, tegner av hver dag på et tynt lag matpapir etter mal fra dagen før. Hvert nye ark til forveksling likt det forrige, og det er vanskelig å huske om noe skjedde i går, eller for tre uker siden. Vi kan ikke stoppe tiden, men vi kan legge merke til hvordan dagens strek går litt til venstre for den vi tegnet i går. Hvordan lyset faller i en litt annen vinkel, og at skjærungene ser ut som litt skabbete versjoner av foreldrene sine, fordi det fortsatt er flekker av grå dun i den ellers så reine fjærdrakta. Måtte høsten din bli fylt av øyeblikk. I kjærlighet Din Kaja

Støtt podcasten her. I Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre. II Da jeg var 18 skjønte jeg at forfatter er noe man kan «bli». At det er et yrke. Ofte ikke like godt betalt som andre yrker, men tross alt, en jobb man kan ha. Etter å ha skrevet historier siden jeg lærte meg å lese og skrive med Majas Alfabet, skjønte jeg at det var det jeg ville: «Bli» forfatter. Da jeg var 18 var jeg med på et skriveverksted arrangert av Det Åpne Teater (nå Dramatikkens hus) og Trafo. Jeg lærte å skrive skuespill. Jeg elsket det, og jeg fikk skryt. På avslutningen var mitt skuespill det eneste skuespillerne leste opp i sin helhet. Jeg ble oppfordra til å fortsette. Med å skrive dramatikk, men først og fremst med å skrive. Jeg slutta. Jeg slutta med å skrive skuespill. Slutta å skrive historier. Jeg fortsatte å skrive på et vis. Klarte rett og slett ikke å holde ordene inni meg, men det var mest halvfordøyde tanker, trøsteskriving, traumebearbeidelse og egenterapi. I sju år slutta jeg. Jeg studerte språk og litteratur. Jeg studerte reklame og prosjektledelse, fordi jeg trodde jeg kanskje kunne jobbe med grafisk design, men tekstlæreren på reklamestudiet sa: «Joda, du har et visst øye for det visuelle, men det er ikke dét du skal drive med. Kaja, ikke kast bort tida. Du må få deg en enkel jobb, og så må du skrive.» Jeg gjorde ikke det. Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter. Jeg fikk meg jobb som strikkedesigner. Og plutselig var jeg 25 og tidlig ute til stamstedet. Ved et av bordene satt fyren jeg hadde et crush på, og på en eller annen måte klarte jeg å rote meg bort i å snakke om skriving. Om at jeg hadde hatt talent. Om at jeg til og med hadde hatt en slags suksess. Han ville vite hvorfor jeg ikke skrev fortsatt, og jeg fortalte ham at jeg var redd: Hva om jeg gikk på trynet? Hva om jeg ikke var så god som alle ville ha det til, eller som jeg håpa at jeg kunne bli sjøl? Eller hva om jeg faktisk var så god, og det viste seg at jeg hadde kasta bort tida mi? Eller hva om jeg var så god, og det viste seg at det likevel ikke var alt jeg hadde drømt om? Nå kunne jeg i det minste leve på minnene, og drømmen om det som kunne ha vært. «Så du er rett og slett feig», kom det tørt fra den andre siden av bordet. Jeg ville forsvare meg, si at han hadde misforstått, men lydene kom ikke ut av munnen på meg. Han hadde rett. Den fyren jeg mest av alt ville at skulle like meg, og synes at jeg var stas, han synes at jeg var feig. Jeg begynte igjen. Meldte meg på nye skriveverksted. Skrev og skrev og skrev og skrev, uten helt å vite hva jeg ville skrive. Bare at jeg ville skrive. At jeg alltid har villet skrive. Det tok likevel 11 år før jeg fikk gitt ut noen bok. Jeg er fortsatt redd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for en hel hurv med andre ting. Og det er greit. På et vis kan jeg tåle frykten. Det jeg ikke kunne tåle var å være feig. Å bli kalt feig (ja, jeg er en veldig ytrestyrt person, jeg har skamma meg mye over det, men sånn er det nå engang, og jeg øver meg på å bruke det til min fordel i stedet for å la det bli til hinder). III Frykt er lov. Frykt er naturlig. Frykt forteller deg også ofte om hva som er viktig for deg. Hvis du er veldig redd for hva folk skal synes hvis du gjør den tingen du drømmer om (som du kanskje ikke engang tørr å innrømme at du drømmer om), ja så er det viktig for deg å høre til, men jeg tror det er minst like viktig for deg å gjøre den tingen. Hvis du i stedet for å la frykten styre deg bort fra drømmene dine, lot den vise deg hva drømmene dine er: Hvor kunne du ha havnet da?